Sliten

I det siste har det blitt mange tunge dager gitt! Mye som surrer rundt og lager kaos! Ikke vært så flink til å ta vare på mammaen så da blir fort en sliten mamma her i huset. Men jobber med å rette på det da :) Lære seg å dette grenser for seg selv er praktisk vet jeg! Så da er det bare å gjøre det og så kanskje livet stabiliserer seg litt for meg og!
Noe greit skjer jo da! Vi flytter sørover i løpet av sommeren og det gleeeeeder jeg meg til:) endelig! Ungene gleder seg og vet du hva jeg har oppdaget? Jeg har mange venner der som savner meg og gleder seg til jeg kommer :) Og det er deilig å kjenne!
Skal faktisk på "date" der nede om 14 dager og :) En kamerat som har fattet litt interesse for meg som jeg og liker litt skal ta meg med på kino:) og så på lørdagen skal han med meg på fest hos et vennepar der nede:) så blir en spennende helg:) gleder meg jeg:)

Hva tenker du når du ser meg??

På treninga i dag så var jeg litt i det filosofiske hjørnet :D

Når man står der og tråkker og det kommer folk inn som tar både 1 og 2 og 3 titter på deg så må man jo bare lure! Hva tenker de når de ser på meg?? 

Tenker du det samme om meg som jeg tenker om meg selv?

"Hærligheten så feit og stygg ho der er"

Eller hva tenker du egentlig??

Hva ser du når du ser meg?

Hva legger du merke til først ved meg??

Lurer litt på det jeg...

Bullimi..

Har jeg skrevet noe om det her i det siste tro??
Ser ikke sånn ut..

Men jeg har da bullimi.
Dette er noe jeg har slitt med siden jeg var 16 år,så siden jeg nå er blitt 32 år så vil det si at jeg faktisk har slitt med det halve livet mitt.. I perioder har jeg det veldig bra men i det psyken og alt kollapser litt så sliter jeg enda mer med bullimien og. Klarer ikke holde på maten og bare spyr og som nå så trener jeg vilt i tillegg..
Hvorfor det er sånn vet jeg ikke. Alltid hatt veldig komplekser i forhold til kropp og mat. Og når man samtidig er veeeeeldig glad i å spise mat så er det lett for å spy den opp igjen når man sliter med tanken på hva mat gjør for kroppen din.

Noe av det teiteste jeg hører fra venner og bekjente når jeg forteller dem at jeg sliter er "Bare slutt da vel" Ja hadde det bare vært så enkelt så.. Da hadde jeg vel slutta for leeeeenge siden..

Dette er nok noe av grunnen til at jeg flytter sørover igjen og. Det tar mye krefter og energi. Så da trenger jeg at det er flere enn meg til å ta vare på ungene.

Fremover nå så blir det å jobbe hardt for å få bullimien under kontroll og finne styrke til å leve det livet jeg vil.. Satse 100% og stå ved de avgjørelsene jeg tar..

Sørlending..

Ja vi gjør vist sørlendinger av oss igjen..
Jeg er sliten og trenger at pappaen de sin er nærmere og kan ta ungene oftere.
Ungene savner pappaen sin og Lillesand så da får vi flytte nedover igjen.
Gjør meg egentlig ikke så mye
Skal bli deilig å få mere hjelp med ungene og kunne bruke tid på å få huet mitt på rett sted igjen.

Nicklas :'(

Mitt hjerte brister
for jeg vet hva jeg mister
en venn så god
en venn så stor
gikk bort så alt for fort

Sorgen river i kroppen
det kjennes som om hjertet brister
tårene triller
jeg har ikke kontroll
verken på sorg eller smerte

Et ansikt dukker opp
et smil fyller mitt sinn
en klem som varmet
hjertet mitt verker

Det gjør vondt
det finnes ikke ord som kan beskrive
den sorgen som rammer
oss dine venner
som deg savner..

Et brev, noen tanker, et siste farvel...

Kjære Nicklas!!

Nå er det gått 2 uker siden jeg leste meldingen på FB som fikk hjertet mitt til å synke og gå i stykker.
"R.I.P min kjære storebror Nicklas" sto det der.. Jeg kunne ikke fatte det.. Jeg måtte ha lest feil.. Men desverre det var ingen feil.. Jeg hadde lest helt riktig..

Men det stemte ikke.. Det stemmer ennå ikke... Dette skulle da ikke skje..

Dagene gikk og det ble mye skriving frem og tilbake med brødrene dine og med Malene på telefonen. Jeg skulle oppover og ville vite når og hvor begravelsen skulle være.. Onsdag 20 april 2001 kl 11... Da var dagen vi skulle følge deg til jorden :(
Jeg fikk sove hos Ellen og Gunnar sa Kevin.. Helt greit sa jeg bare jeg har et sted og sove for tanken på å ikke være der var helt uutholdelig. Jeg bare MÅTTE oppover. Kanskje det da gikk helt inn hos meg. Tenkte mye på familien din disse dagene. Og jeg tenkte på en ting til. Jeg ville bære deg til graven hvis jeg fikk lov,hvis jeg fikk spørsmålet om det så ville jeg være med på det..

Søndagen satte jeg meg i bilen. Først skulle jeg til storebroren min på Verdal og være der hos dem frem til tirsdag,når turen skulle gå til Brekstad og Bjugn for å møte familie og venner som skulle samles der for å ta farvel..
Det var forferdelig å kjøre oppover :( Tårene trillet støtt og ustadig og jeg hadde tungt for å fatte at du virkelig er borte.

Mandagen kom og jeg måtte organisere litt.. Blomster måtte vi jo kjøpe til deg. Jeg og Tom,Marianne og Erik,Mamma og pappa min,Ellen. Ble en del telefoner mellom meg og Tom. Og ved den siste samtalen så sier han at han har snakket med mammaen din. De ville spørre meg om jeg ville være medte mammaen din med en gang å bære båren din. Jeg kunne nesten ikke fatte det. Jeg hadde jo tenkt på at det ville jeg. Jeg var ikke i tvil. Jeg ringte Eleni med en gang. " Eleni; Tom sier at dere vil spørre meg om jeg vil være med å bære båra, det vil jeg absolutt. For meg er det en ære" Mammaen din ble så glad at hun gråt en skvett.

Tirsdagen dro jeg å henta Malene og JC på flyplassen. Nadia og Simon ble og med oss. Vi kjørte inn til Trondheim for å ta hurtigbåten derfra til Brekstad hvor mammaen din og Morten henta oss.. I Trondheim møtte vi Nadja,tremeningen din. Var så koselig å møte ho og alle de andre. Skulle bare ønske vi hadde møttes på et annet grunnlag enn pga din død :(
Turen over foregikk stort sett i stillhet. Alle var trøtte og slitne etter lite søvn en stund pga sorg og mye tanker. Men en ting ble sagt. Malene skulle å se deg senere den kvelden. Jeg ville være med. Jeg var ikke i tvil jeg bare måtte se deg. Se deg en gang til. Se at det virkelig var deg. At det ikke var en feil.
Vi kom over og møtte mammaen din og Morten. Mammaen din så sliten ut Nicklas. Og full av sorg.
Vi fikk kjørt hjem til mammaen din og Morten. For et fantastisk sted. Linnea var der. For ei nydelig datter du har Nicklas. Tenkte du på ho når du gjorde dette?? Tenkte du på noen?? Andre enn deg??Trodde du virkelig vi ville ha det bedre uten deg?? Da tok du FEIL!!!!!!!!!!!!!

Klokka ble sju om kvelden og jeg,Malene,JC,og Nadja kjørte med Morten for å se deg.. Ingen andre hadde lyst til å se deg. De orket ikke. Og det skjønner jeg veldig godt. For det var tøft. De dro på møte der Kevin holdt tale i stede.
Vi kom frem til kapellet der du ligger nå. For et fantastisk sted! Helt stille, fjorden og fjellet.. Det var så perfekt for deg. Hele plassen, stille men samtidig villt og vakkert. Skjønner godt hvorfor du hadde lyst på det røde huset nede ved vannet der.
Begravelses agenten kom. Han gikk inn på bårerommet der du lå for å holdes kald. Tente lys mens vi venta utenfor. Hjertet mitt banka noe heeelt sinnsykt :( Jeg skulle se deg. Men jeg vet det ikke er deg. Åååå som jeg grudde meg. Malene skulle inn først. Ho ville gå inn alene og det gjorde ho. Men det tok ikke lange tiden før ho åpnet døren og ropte på JC. Ho klarte ikke være der alene. Når ho kom ut gikk ho rett i armene mine helt oppløst i tårer. Og dermed gråt jeg og.. Jeg blir så sinna på deg Nicklas. Vet du hvor mye sorg du har påført andre nå?? Kunne du ikke heller ha kontaktet oss da?? Så vi kunne ha hjulpet deg!!! For det vet du jeg ville alltid ha tid til deg!!
Nadja gikk inn og kom ut igjen. Så var det min tur. Jeg ante ikke hva som ville møte meg. Jeg var så redd og så innmari trist :( Jeg kom inn og så en person som lå der som ikke ligna deg i det heletatt Nicklas. Men det var deg,det er deg. Tårene bare trilla og trilla jeg kunne ikke ha stoppa de om jeg så ville.
Du var så kald,selvfølgelig, men åååå så kald du var :(  Rart å ta på deg,uvirkelig å kjenne på. Jeg så det var deg Nicklas men du så så anderledes ut,så utrolig rart å se.. Vet du hva jeg la merke til? Hendene dine... Du hadde fingrene akkurat som du pleier. Høyre hånden hadde tommelen inn under de andre fingrene sånn som du pleide for å kunne snurre på ringen du hadde på tommelen. Den andre hånden hadde du og som normalt.. Så rart å se.. At selv i døden så er musklene vant med å være på en viss måte og så blir de sånn. Men underlig å si så var det en viss trygghet ved det.
Jeg gikk ut igjen og fikk en kjempe klem av Morten. Det var utrolig godt. Å ha noen som tok imot når en kom ut. Vi ble stående på utsiden og snakke sammen. Jeg,Malene,JC og Nadja.. Vi snakka om åssen du så ut,hvordan vi følte det.. Vi ble alle enig om at vi trengte en tur til inn for å se deg. For å se at det virkelig er deg. Vi gikk inn sammen denne gangen vi. Sto der å kikka på deg. Snakka litt om deg. Jeg viste Malene hendene dine for det hadde ikke ho tenkt over.. Det var godt å stå der sammen.

Onsdag 20 april 20011 vil alltid være en dag som er utrolig tung. Til og med himmelen gråt en skvett den dagen,eller det regnet litt i allefall.. På morran sto jeg opp og ble med Ellen bort til lokalet der minnestunden skulle være. Begravelses agenten og blomsterdekoratørene kom. Og der var du i kista :''(  Jeg hjalp til med å bære deg inn. Jeg kan fremdeles ikke fatte det. Jeg måtte ringe Tom. Jeg klarte nesten ikke snakke.. Tårene trilla og jeg følte meg nesten kvalt av sorgen som overveldet meg. Tankene rundt deg i live og bildene fra kvelden før surra rundt og rundt og jeg ante ikke hvordan jeg skulle få puste. Hvorfor Nicklas?? Hvorfor?? Jeg blir ikke noe klokere :'(
Minnetalen, sangene hele stemningen var kjempe fin. Jeg gråt da og jeg. Klarte nesten ikke å synge. Pappaen din var der Nicklas. Han så sliten og gammel ut :(

Noen andre fikk bære deg ut av lokalet og inn i bilen. Men jeg skulle være med å bære deg fra bilen og bort til grava. Fremme ved gravstedet ble det klart hvem av oss som skull bære deg. Kristoffer og Kevin gikk først,så kom jeg og Sebastian. Bakerst kom pappaen din og onkelen din. Det var tungt. Ikke fysisk tungt men psykisk var det skikkelig tøft. Det var ikke dette jeg ville gjøre Nicklas. Jeg ville ikke bære deg til grava. Jeg ville se deg smile og le. Skravle og klemme og være den strålende gode vennen du alltid er.

Samlingen var koselig etterpå. Men det føltes rart å sitte der å spise rett etter at vi har fulgt deg til grava. Du skulle jo vært der du og. Og hadde det koselig sammen med oss! Ikke vært årsaken til at vi var der. PÅ veien hjem med hurtigbåten litt senere på dagen,slo det inn hos Malene. At du virkelig er borte :'( Nicklas det gjorde vondt det...
Jeg jeg kjørte hjem natt til fredag jeg. Og stadig vekk så kom tårene og sorgen og grep om meg som en vond klo i hjertet mitt.. Tårene blinda meg og jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre for å se veien klart..

Nicklas du har hatt en plass i hjertet mitt i mange år. Helt siden jeg ble kjent med deg for 8 år siden da jeg ble sammen med Tom har du hatt en plass der du gode gutten. Med ditt smil og ditt gode humør som smittet alle rundt deg var det umulig å bli glad i deg.. Til meg kom du med store og små problemer.. Hvorfor kom du ikke denne gangen? Jeg hadde kommet Nicklas.. Jeg hadde vært der på flekken hvis du bare ga et pip om at noe var galt..
Savner deg jeg..



Det føltes riktig å få være med på dette Nicklas men aller helst skulle jeg ha latt det være. Ville mye heller ha besøkt deg og snakka med deg. Jeg har savna deg lenge Nicklas. Skulle så gjerne holdt kontakten mye bedre den siste tiden.. Skulle vært så mye flinkere til å ringe deg. Snakke med deg. La deg vite hvor glad jeg er i deg!!
Nicklas jeg savner deg!!! Og er sååååå glad i deg!!! Håper vi ses igjen om ikke så alt for lenge..

Lenge siden sist..

Hmmm innimellom tar det lang tid mellom hver gang jeg er her inne og skriver noe ser jeg..

Men noen ganger så skjer det så innmari mye at jeg ikke rekker å skrive

eller jeg rett og slett ikke makter å skrive noe om det som surrer rundt å skjer.

Før påska så tok en god kamerat av meg livet av seg

så når ungene dro til pappaen

så dro jeg til trøndelag for å være med i begravelsen

Der fikk jeg sett han som tok livet av seg kvelden før begravelsen

fy så tungt det var å se han :(

Og selv om jeg til og med så han så sliter jeg med å tro og fatte at han virkelig er borte

I selve begravelsen var jeg med å bar han

fra bilen og bort til selve grava fikk jeg være med å bære

Det syns jeg var en enorm ære

For selv om det var tungt både fysisk og psykisk 

så var det noe jeg virkelig ville gjøre og faktisk tenkt på på vei oppover

Så når mammaen hans spurte om jeg ville være med så var jeg ikke i tvil

Det ville jeg..

2 uker var ungene borte fra meg

det var lenge at de var borte men det var og godt å få være bare meg en stund

men godt å få de hjem og da.

Selv om jeg merker at jeg blir veldig fort sliten nå om dagen :(

Det har vært mye i en periode nå.

Og før påske så hadde jeg 7 uker med ungene hvor jeg kun hadde

4 døgn uten dem og det kjenner jeg ennå..

Helt skrekkslagen over å kulle bli helt utbrent igjen :( 

Ikke lyst til det altså..

Også ser jeg at jeg må bli flinkere til å sette grener for meg selv

Ikke så flink til å si nei :P

Kommer med mer etterhvert jeg..

Ungene har det bare bra da :D